Steinplukking er balsam for sjelen.
Syden. Ordet smaker varmt og salt av sol og sandaler. Og baderinger, snorkler, delfinshow, sterke farger, billige smykker, brus, is, solsenger, og jakten på skygge. Det altfor varmt, og det er deilig.
Bøkene jeg har med til syden blir klissete av saltvann, svette og solkrem, og når jeg har badet (tar ca 15 min), tørket meg, og er lei av å sole meg (tar ca 7 min), må jeg ut og plukke stein.
Steinplukking er balsam for sjelen. Jeg kan stå tvikroket i timesvis, mysende etter pene eksemplarer. Hvilken geologisk epoke den kommer fra? Aner ikke. Er den fin? Da havner den i hånda mi! Etter hvert blir hånda ganske fullt, og jeg må velge: Er de like fine når de har tørket? Passer fargene sammen? Fasongene? Stein ut, stein inn. O fryd og strandlykke!
Sydenstrandselfie med doble solbriller. Solingen er unnagjort, og jeg kan plukke stein. (Derav gliset.)
Her er det stein!
Spørsmålet er bare: Hva gjør vi med steinene etterpå? Hjemme hos foreldrene mine hadde jeg kommodeskuffer fulle av stein. Og jeg ble oppriktig fornærmet da de foreslo at jeg skulle tømme kommoden og legge dem i en haug ute. På dette tidspunktet var jeg 25 år og hadde bodd i Oslo siden jeg var 18. I ettertid synes jeg egentlig mamma og pappa var ganske tålmodige.
Ole (ektemann) er ikke fullt så tålmodig når det gjelder stein i kommodeskuffene, så kreative løsninger må finnes. I fjor var vi smarte. Hvite, runde steiner fra Sardinia ble fylt i en lekker, koboltblå sardinsk tomflaske, og er pynt på kjøkkenet.
Sardinsk tomflaske med hvite sardinske steiner. Lurt.
Årets steiner får en enda bedre behandling: De får samtlige 33 hovedroller i en statistisk billedfortelling. For at innlegget ikke skulle bli mange nautiske mil langt, kommer billedfortellingen i et eget innlegg.
Strikketøy, stein og klissete bøker.
