En hyllest til alle mødrene. 

Jeg møtte Kjersti på jobb på Sunnaas sykehus. Siden har vi koset oss mye, vært enige i munnen på hverandre ofte, og hatt strikkeklubb sammen. Kjersti er dessuten uvurderlig som teststrikker for Statistrikk.

Et av de møtepunktene vi ikke har delt, er mamma-treff. Kjerstis barn er akkurat så mye eldre enn mine at vi aldri har gått på de samme foredremøtene. Kjersti er mor to barn, jeg til tre. I følge vår felles favoritt SSB (les Kjerstis SSB-hilsen her og min SSB-hilsen her), er fordelingen slik:

I går var jeg bortom til Kjersti med garn til et nytt teststrikkeprosjekt, og i forbindelse med den kommende morsdagen viste hun meg sengeteppet som hennes mormor hadde heklet. Fortellingen om mormoren var så fin at den må deles. Kjersti forteller:

Gratulerer med morsdagen, alle flotte mødre!

Min mormor ble født 12.februar 1893. Altså er det hennes fødselsdag idag. Morsdag er det også. Jeg syns både dagens mødre og de som har gått veien før oss fortjener å bli husket idag. Derfor har jeg lyst til å dele litt av mormors historie.

Mormor het Olga Johanne Paulsen, senere Tangen, og ble født utenfor ekteskap. Ikke så uvanlig, men kirkebøkene fra den tiden er ganske nådeløse i sin knappe dokumentasjon – ‘u-egte’. Antagelig hadde hun en litt tøff start på livet. Kirkeboka forteller at hun ble døpt rett etter fødsel, det skjedde gjerne fordi man trodde barnet skulle dø. Det gjorde hun heldigvis ikke.

Jeg vet ikke mye om oppveksten hennes, bortsett fra at foreldrene giftet seg – med hverandre, og fikk flere barn. Selv giftet hun seg rundt 1920, ble småbruker sammen med morfar og fikk åtte barn i rask rekkefølge. Minstejenta døde 2 år gammel.

Småbrukerne på den tida hadde et strevsomt liv. Tida gikk nok stort sett med til å skaffe mat og klær til alle. Håndarbeid var en nødvendighet. Klær måtte syes og repareres, barna skulle ha helt og rent tøy. Ull måtte kardes, spinnes og strikkes til sokker, votter, kofter og luer til alle. Men etterhvert ble barna voksne og greide seg selv. Livet til mormor gikk over i en ny fase.

Mormor, broren min (på fanget) og meg. Jeg er fem år her, mormor er 73.

På sine gamle dager fortsatte hun med håndarbeid, men nå kunne hun tillate seg gleden ved å lage det hun hadde lyst til. Jeg husker henne knapt uten hekletøyet. Jeg har fortsatt et lite putevar med heklet mellomverk med navnet mitt. Alle barn, svigerbarn, barnebarn og deres ektefeller, og etterhvert også oldebarn fikk heklede sengetepper. I tillegg heklet hun til utlodninger i Indremisjonen. Hun holdt oversikt over alt hun hadde laget. Da hun døde var 99 sengetepper produsert. Garn til nr 100 var kjøpt inn.

Da jeg var 5-6 år gammel forærte mormor meg min første bunt med garn, knall rødt. Sammen med gaven fulgte et strikkekurs, for nå mente hun jeg var stor nok til å lage mine egne votter. Jeg var overlykkelig, mens mor var skeptisk og mente at jeg var for liten. Men mormor hadde nok sett interessen hos jenta som satt fjetret og så på hver gang håndarbeidet kom fram. Og med god hjelp fikk jeg det til. Neste gang kom en bunt grønt garn, for nå måtte jeg vise at jeg hadde lært og mestret kunsten på egen hånd. Og jammen ble det grønne votter, med røde striper av restegarnet fra sist! Deretter var det sokker som sto for tur. Og etter det har snøballen i grunnen bare rullet og rullet.

Ikke alle liker håndarbeid, og det har selvfølgelig ikke noen betydning for rollen som mor – eller mormor. Men å gi videre noe man er flink til eller brenner for til de som kommer etter, det har jeg stor tro på. Da blir man i hvert fall husket. Takk mormor.