«Eit frampeik er eit hint eller eit varsel til lesaren om kva som kan komme til å skje seinare i forteljinga.»
Frampeik er også navnet på medisin- og odontologistudentenes forskningskonferanse, dit jeg skulle i dag for å fortelle at Tall forteller. Men først måtte jeg komme meg dit.
Du vet hvordan det er når du våkner opp med migrene, tar en tablett og legger deg til å sove igjen, våkner opp mye senere, og innser at det bare er en time og et kvarter til du skal forelese på Rikshospitalet, at powerpoint-presentasjonen din ikke er helt ferdig, at du ikke rekker Nesoddbåten (der du kunne gjort presentasjonen ferdig i ro og mak), og at du må kjøre rundt Bunnefjorden, og det tar ca en time, og det ikke går an å lage ferdig powerpoint-presentasjoner mens du kjører bil? Ikke? Da er du nok ikke statistrikkeblogger bosatt på Nesodden.
Men hvis du hadde vært det, kunne du for eksempel gjort sånn: Trekt pusten fort og ofte, gått rundt deg selv noen ganger før du løp gjennom badet, alt mens du frisket opp presentasjonen i tankene. Tatt på deg noe du vet matcher en av normalfordelingene du har strikket, og tatt på deg den også. Og lakksko med damelyd.
Matchende normalfordelingsskjerf.
Droppet frokost. Funnet frem en bag, puttet oppi alle statistrikketingene som du har bilde av på den nesten-ferdige powerpointpresentasjonen din, så du kan vise strikkeriene frem live i stedet for på lysbilder. Satset på tavle og kritt, og brukt bilturen til å snakke gjennom det du planla for to uker siden at du skulle si. Brukt løpeturen opp fra parkeringen til å få blodsirkulasjonen i gang, og rettet deg opp i ryggen før du ringte ham som skulle møte deg.
Der kommer han: -Hei, Imon! Så hyggelig å bli invitert til dette!
Til dere som nå tenker at jamen, ikke bor jeg på Nesodden, og ikke har jeg en strikket versjon av forskningen min som jeg kan putte i en bag, vil jeg si at joda, denne historien presenterer omnipotente formidlingstriks:
1) Sørg for å forberede deg så godt, og i så god tid i forveien at du kan improvisere hvis pc-en går tom for strøm, toget ditt er forsinket, eller du blir syk like i forkant.
2) Bruk tiden like før på å komme i riktig modus. (Ta på mascara eller dander skjerfet, tørk av skoene dine med tørkepapir, gå en tur, drikk vann,…) Og mens du gjør det, fokuserer du og tenker gjennom det du skal si. Snakk gjerne høyt med deg selv.
3) Bruk rekvisita, såkalte konkreter, i presentasjonen din. Jeg har med strikketøyene mine. Det kunne vært et blodsukkermålingsapparat, en babydukke, en ledning, eller glass med sand. Det er en fin avveksling (fra powerpoint) å se noe i praksis. Alternativt kan du vise en film eller spille et lydklipp.
4) Det er *du* som er formidleren, og *du* som skal fortelle historien, ikke lysbildene dine.
Flere gode og konkrete formidlingstips fikk vi fra Maren Ranhoff Hov, som holdt et fantastisk medrivende og gjennomarbeidet foredrag om sin forskning ved Norsk luftambulanse. Når du først skal bruke lysbilder (PowerPoint), bør du forresten lære av Maren! Dette kommer det mer om i et eget innlegg.
Maren foran et lysbilde av tynne skiver av grisehjerne.
Min presentasjon handlet om forskningsprosessen (derunder prosjektbeskrivelsen, IMRaD-strukturen og boka Tall forteller som jeg har skrevet sammen med Jo Røislien), og selvsagt strikket statistikk fra bloggen. Og ikke bare var det veldig hyggelig å bli invitert, dette var også et veldig, veldig hyggelig forum!
Dette blogginnlegget ble derfor skrevet til dere som var der, eller dere som gjerne skulle vært der. Jeg har inkludert noen av de ikke-fremviste lysbildene mine, sammen med linker til noen spesifikke blogginnlegg som utdyper noe av det jeg snakket om. Lysbildene først:
Prosjektbeskrivelsen: Et forskningsframpeik.
En bitteliten utdyping av Design og Hovedvariabel: 
Deskriptiv statistikk:
Blogginnlegg om:
Kakediagram vs søylediagram
Boksplott
Normalfordelingen
Standardavvik
Oppskriftene på alle strikkeriene finner du ved å søke på bloggen.
Lykke til med forskningen. Dagens siste frampeik må bli at vi møtes nok igjen!
