Det er første og eneste regel når du skal holde foredrag, og du er nervøs.
Dette er et blogginnlegg for deg som noen gang har kjent nervøsitetens klamme grep før du skulle opptre eller presentere.
Jeg har undervist hvert semester og nesten hver uke siden 1994, og jeg elsker det. Før første gang jeg skulle stå med kritt og regne statistikkoppgaver foran en gruppe studenter på Blindern vårsemesteret 1994 var jeg imidlertid så nervøs at jeg nesten gikk ut av mitt gode skinn der oppe i åttende etasje i mattebygget. Jeg var selvsagt forberedt til tennene, og hadde kontroll på alle uvesentligheter, som for eksempel at fargekrittene jeg hadde med meg matchet antrekket mitt (Jeg tuller ikke.) Det første jeg gjorde var selvsagt å bryte regel nummer 1.
Mens jeg pakket sammen støvete kritt og svette notater etter undervisningen, hørte jeg studentene evaluere timen på vei ut døra: -Jeg tror jeg bytter gruppe, sa en. -Nei, jeg prøver en gang til, sa en annen, -det var første gangen hennes og du så jo hvor nervøs hun var. (Nettopp! Jeg hadde ikke trengt å si det. Hun ville sett det allikevel.)
Jeg ble ganske raskt u-nervøs for å regne på tavla, og etter som semesterene gikk, merket jeg mindre og mindre til det, også før første time i nytt semester. Jeg sluttet til og med å bry meg om at fargekrittene skulle matche antrekket. Etter hovedfag fortsatte jeg med kurs: På Folkehelsa, for Legeforeningen, null stress. Bare gøy! På Rikshospitalet fikk jeg lage og undervise egne kurs, jeg holdt lunsjseminarer for klinikere, innføringskurs for doktorgradsstudenter på Idrettshøgskolen og på Medisinsk fakultet, og brukte null kalorier på å grue meg. Jubel og stas!
Da jeg begynte på doktorgrad, skulle jeg presentere på engelsk i stedet for på norsk. Og BANG! så var jeg som kastet tilbake til 1994. På mitt første doktorgradsseminar på Klækken i 2008 satt jeg bakerst med notatene mine og ventet og lurte på om jeg kom til å kaste opp, svime av eller dra hjem, alt mens kaldsvetten skylte over meg i bølger. Jeg husker fortsatt ingenting av presentasjonen, annet enn at jeg tror den var fire ganger for lang, at jeg leste slavisk fra manus, og at Birgitte kom og var grei etterpå.
Men så ble også den engelske nervøsiteten bedre. Men ikke mer enn at jeg på en presentasjon foran diabetesnestoren Chittaranjan Yajnik på Aker plutselig skalv sånn på hånda at jeg hadde problemer med å trykke på riktig tast på tastaturet. Det var siste gang jeg åpnet en presentasjon med å si at jeg var nervøs. Elisabeth kom bort til meg etterpå: -Aldri si at du er nervøs!
Hun har rett. Ja, jeg vet det er fristende. Hele hodet ditt er fylt av «JEG ER SÅ NERVØS!!!», og så får du ikke lov til å si det. Men du får ikke det. Du skal gjøre det du kom for å gjøre, eller fortelle det du skal fortelle. Det er det publikum er kommet for å oppleve.
Da jeg skulle disputere, gruet jeg meg så mye og lenge at jeg disputerte omtrent hver natt (i de villeste disputasmareritt) et par måneder før selve disputasen. Dagen før begynte jeg å gråte foran tre kolleger fordi det var så skummelt at de hørte meg øve på prøveforelesningen min. (Det var jeg selv som ba dem om å høre på.) Men på selve disputasen var jeg bare fokusert. Og: Jeg sa ikke at jeg var nervøs.
Poenget er:
1) Ingenting blir bedre av at du sier at du er nervøs.
2) Det hjelper å forberede seg, og
3) Det blir bedre med øvelse.
Allikevel slår nervøsiteten til innimellom, helst når jeg minst venter det. Og da er det med trompetfanfare.
I dag skulle jeg holde et 5 minutters innlegg på forskningsseminar for kvinneklinikken. På norsk. Det var ingen vanskelige analyser. Jeg hadde forberedt meg kjempegodt, snakket gjennom det flere ganger (4 minutter og 41-47 sekunder), og for sikkerhets skyld printet manus så jeg skulle få frem alle de fine poengene mine. Lysbildene holdt jeg i rødt og sort-hvitt, og valgte en rød strikkekjole som matchet. Jeg skulle være passe personlig, passe pompøs, og avslutte med å ønske dem velkommen til metodemøtene mine. Jeg var ute i god tid, hadde med kamera, et lydløst strikketøy, og mat skulle bli servert i pausa, så alt var under kontroll og lå til rette for en fin ettermiddag.
Fra min gode posisjon på andre rad kikker jeg bort på huskelappene mine og innser plutselig at nå som jeg har printet dem ut med fire sider per ark for at de skal være små og diskrete, har teksten blitt for liten til at jeg med mitt nye langsynt-syn kan lese dem. Gulp. Jeg husker nesten hva jeg skal si, men ikke ordrett, og med 5 minutter har jeg ingenting å gå på.
Da skjer det. Solitude stands by the window / She turns her head as I walk in the room / I can see by her eyes she’s been waiting, synger Suzanne Vega. Niks, det er ikke min dårlige venn ensomheten. Det er min enda dårligere venn nervøsiteten. Jeg kjenner det i magen, men prøver å fokusere på foredragene. Det er så mange gode foredrag. Jeg blir kald på fingrene. Jeg strikker for å holde varmen og for å prøve å slappe av. Problemet er bare at strikking aldri har virket avslappende på meg, så det virker selvsagt ikke nå heller. Jeg stirrer på huskelappene og prøver å huske hva som står der, men klarer bare å skjelne enkeltord. Kort pizzapause. Tilbake på benken. Fire fine foredrag før meg. Jeg puster inn gjennom nesa og ut gjennom munnen, men yoga-treningen kommer også til kort.
Nå er det min tur. Jeg puster bare med halvparten av lungene, og stemmen skjelver. Men jeg sier ikke at jeg er nervøs.
Jeg bruker hele podiet slik jeg har lært meg til å gjøre, tar pauser mellom de poengene jeg husker, og gjør forsåvidt ting riktig, men når jeg ikke kan lese huskelappene, snakker jeg for mye og bruker for lang tid. Før jeg har rukket å binde den personlige og pompøse starten sammen med oppsummeringen er tiden ute, og jeg rekker såvidt å vise siste bilde før jeg setter meg.
Men budskapet mitt om metodemøtene kom frem, selv om det ikke ble så elegant som jeg hadde tenkt. Og da kan jeg lene meg tilbake, puste dypt og strikke rolig videre. Hensikten med seminaret var at alle forskningsgruppene skulle få presentert seg for hverandre, og til det fungerte 5-minutters-formatet helt fint. Jeg lærte ting jeg ikke ante noe om fra før, og det var en glede å få fakta presentert på effektive 5 minutter.
Dessuten har jeg som dere vet en blogg, så jeg kan både vise frem presentasjonen slik den skulle vært *og* overtale noen av seminardeltakerne til å dele kunnskapen sin med dere. Det kan bli mange interessante strikkeprosjekter!
Og du: Aldri si at du er nervøs!
Kathrine Frey Frøslie:
du er verdens beste forbilde for alle forskere:
Du deler av egen erfaring, du er strålende forberedt og kreativ, engasjert og smart.
Dine foredrag er aldri kjedelige, og gårsdagens 5-minutters innlegg fra deg var det ingen andre enn deg selv som skjønte kunne ha vært enda bedre (dersom øynene dine hadde leste bedre mikroskrift…. lappene dine trodde jeg , som din sidemann på benken, var noen mystiske koder for kinesisk strikkeoppskrift ut fra at jeg ikke kunne lese hva som stod der).
Og: INGEN skjønte at du var nervøs……….. (de som ALDRI er nervøse mangler kanskje litt sunn fantasi).
HEIA de gode foredragene!!!!
Tusen hjertelig takk, det var en fantastisk tilbakemelding, Annetine! Haha, ja, kanskje er det sånn kinesiske strikkeoppskrifter ser ut?! <3