På Realfagsbiblioteket på Blindern kan du nå se en fotoutstilling med portretter av 16 matematikere. Alle har en tilknytning til Matematisk institutt på Blindern. Alle har doktorgrad i matematiske fag. Og alle er kvinner.
Jeg er en av de 16. For en ære!
Da jeg startet matematikk- og statistikkstudiene mine på Blindern, var det bare to kvinner blant de bortimot 50 fast ansatte akademikerne på Matematisk institutt: Grete Fenstad på avdeling for statistikk, og Ragni Piene på avdeling for matematikk. De var godt synlige inspiratorer for oss studentene, og portrettene deres utgjør selvsagt 2/16 av utstillingen.
Jeg hadde Grete som lærer i flere kurs. Hun er grundig og stukturert, tålmodig, nerdete og ekte. Grete «elsker å regne på tavla». (Sitat fra et avdelingsmøte jeg var på som fersk hovedfagsstudent, der hun og Nils småkranglet om hvem som skulle få lov til å ha regneøvelsene i ST104 – Grete vant, og jeg syntes hun var kul.) Grete forklarte oss det lett absurde og veldig abstrakte «nesten sikkert»-begrepet om igjen og om igjen. Og i sommerferien vannet jeg planten på kontoret hennes.
Grete med monstermonsteraen anno 1996. Hah – interiørbloggere som skaffer dere monstera som moderne hipsterpynt: Ta en titt på *denne*, dere!
Grete var det eneste unntaket i mine studier. Alle de andre statistikkforeleserne mine var menn. Alle matematikkforeleserne. Mekanikkforeleserne. Informatikkforeleserne. Til og med på ex.phil. og på psykologikurset jeg tok var det menn som foreleste. Vi studentene diskuterte det sjelden, det var som om det var den naturligste ting i verden at alle som skulle lære oss noe, alle de vi hadde noe å lære av, var menn.
Da matematikkprofessor Ragni Piene stilte seg foran mikrofonen for å åpne fotoutstillingen i Realfagsbiblioteket i forrige uke, så også hun tilbake på sin studiestart. I 1965, 25 år før min studiedebut, og før matematikkbyggene fantes på Blindern, begynte hun sine matematikkstudier med forelesninger i Marienlyst skoles aula.
-I 1968, for femti år siden, ble matematikkbygningene ferdige, og det var da to kvinner i faste vitenskapelige stillinger på Matematisk institutt: Else Sandved og Grete Fenstad, begge i statistikk, sa Ragni,
-Gjennom hele min studietid, – matematikk, statistikk, filosofi, inkludert et år i Paris og to år på MIT, USA, hadde jeg bare én kvinne som foreleser, nemlig Grete Fenstad.
Det ser nesten ut som om jeg dikter dette opp, for det er jo helt absurd! En hel generasjon skiller disse to studietidsfortellingene, men det hadde altså ikke skjedd noen verdens ting med kvinneandelen. Hva så med dagens situasjon?
Mannlig professor. Ukjent fotograf.
Av 52 fast ansatte forskere på Matematisk institutt er det i dag 6 kvinner: 3 i matematikk, og 3 i statistikk. Fra to til seks på 50 år. I tillegg er det 8 kvinner i midlertidige postdoc.-stillinger.
-Er det noen som bryr seg? Skal vi bry oss? Er det bare vi gamle som gjør det?, spurte Ragni.
Jeg sto tre meter unna og kjente at jeg bryr meg voldsomt! Ethvert miljø som domineres av én befolkningsgruppe, går glipp av noe verdifullt. Vi trenger menn i barnehager. Kvinner i matematikken. Politikere med ulik religøs bakgrunn. Det er så opplagt at teksten nesten smuldrer opp av sin egen repetitive kjedsomhet mens jeg skriver den.
Matematikkprofessoren foran mikrofonen i Realfagsbiblioteket minnet oss på hvordan man bryr seg om dette ute i verden: Den amerikanske Association for Women in Mathematics ble stiftet i 1972, og European Women Mathematics for 30 år siden. Det finnes utallige nasjonale foreninger, møter, samlinger og konferanser, Women in Numbers, Women in Topology, og så videre. I tillegg har vi grasrotopprør som All male panels-kampanjen, som har gitt stor oppmerksomhet til temaet.
Spørsmålet er imidlertid: Etter alle gode intensjoner og alt snakk, går det egentlig framover? Kan vi si oss fornøyd med en økning fra 2 av 50 til 6 av 50 på 50 år? Hvordan kan vi eventuelt få fortgang i prosessen?
Jeg tror vi både må snakke om det, og slutte å slutte å snakke om det, og det siste er akkurat det Realfagsbiblioteket gjør i denne utstillingen. De problematiserer ikke kvinneandelen, snakker ikke om den, de kliner bare til med 16 matematikere.
Ragnis tale var etter mitt syn en perfekt måte å snakke om det på, for her var det ikke bare snakk, men også konkrete forslag. Hun minnet om at øremerking av stillinger til kvinner var veldig vellykket den ene gangen de gjorde. Nå er imidlertid øremerking av stillinger ikke lov lenger. Milde føringer, slik det for eksempel gjøres i de nyopprettede innstegstillingene finansiert av Bergen Forskningsstiftelse (én stilling, pluss post doc og PhD, ved hvert av de fire “gamle” universitetene) er et alternativ – dette ser ut til å bli veldig vellykket. Dessuten er det avgjørende at komitearbeid tas på alvor: legg litt ekstra arbeid i å vurdere de kvinnelige søkerne. Dette fungerer!
I dag er både Grete og Ragni pensjonister, og vi andre overtar oppgaven med å jobbe for en bedre balanse i matematikkfaget. Det er en større oppgave enn å bli portettert, men det å stille opp på fotografering er faktisk en viktig del av jobben: Vi må tørre å synes. Vi må være til stede, vi må møte studentene, svare på spørsmål fra pressen, velge å ta mikrofonen i stedet for å overlate den til en mann, vi må skrive bøker og kronikker og delta i ordskiftet. Ikke som kvinner, men som matematikere og statistikere.
Til stede: Statistrikkeblogger og Ragni Piene.
Tusen hjertelig takk til Realfagsbiblioteket som tok initiativet til utstillingen, og til fotograf Simen Kjellin for fantastisk fine bilder!
Bøker skrevet av de 16 som ble fotografert.
Foto: Yngve Vogt.
Veldig bra skrevet om et veldig viktig tema! Visste faktisk ikke at det sto så dårlig til. Etter å ha vært i næringslivet i 3,5 år, har jeg vendt meg til at det er kvinner i like stor grad som menn er ekspertene på typiske realfagsting som å lage prediksjonsmodeller eller programmere i R og Python.
I tillegg blir arbeidshverdagen blir både mer morsom og produktiv når man er menn og kvinner med litt ulike bakgrunner. Kanskje universitetene burde få lov til å tenke mer på dette når de ansetter? I andre virksomheter er jo det å bygge et team som fungerer helt avgjørende når man ansetter.
Med flere kvinner i faste stillinger, vil universitetene bli mer attraktive arbeidsplasser, som tiltrekker seg flere ulike typer mennesker. I tillegg, som du skriver, trenger studentene slike rollemodeller!
Takk, Øystein, jeg er enig i alt du skriver!
Veldig flott og tankevekkende utstilling, og viktig innlegg Kathrine!! Vi må nok medgi at vi dessverre fortsatt har en lang vei å gå før vi har noe som ligner kjønnsbalanse i matematikkfaget. Det er dog noen lyspunkter utover de rene tallene. Alle de 8 kvinnene ved Matematisk institutt er relativt unge. Gjennomsnittsalderen er faktisk en god del lavere enn for de mannlige ansatte. Det er derfor god grunn til å håpe på en videre bedring av kvinneandelen de nærmeste årene. Faktisk vil antallet ganske snart øke til 9, og potensialet for videre økning er også meget god. Det er i hvert fall ikke mangel på kvinnelige talenter for tiden, så det er faktisk all grunn til optimisme.
Skal man oppnå en bedring som monner, er det imidlertid viktig med en aktiv rekrutteringspolitikk. Det er mye som kan gjøres her. Et tiltak vi har hatt god uttelling med, er å sørge for at utlysningstidspunkt er best mulig tilpasset aktuelle kvinnelige søkere. Dette kombinert med at vi også har tatt direkte kontakt med disse personene og oppfordret dem til å søke, har resultert i flere svært vellykkede ansettelser. Trykket må imidlertid opprettholdes, og ledelsen ved de matematiske instituttene må sørge for til enhver tid å ha oversikt over potensielle kvinnelige søkere. Det er ingenting som skjer av seg selv, men det er heller ikke noen umulig oppgave å styrke kvinneandelen gjennom systematisk og målrettet arbeid.
Tusen takk for hyggelig tilbakemelding og at du tok deg tid til å svare så grundig, Arne. Det er godt å vite at målrettet arbeid er godt i gang, og at det allerede er mulig å øyne resultatene av det. Det er ingen tvil om at det er mange flotte forelesere og veiledere ved Matematisk institutt – uansett kjønn, men alle parter (og alle kjønn) er tjent med at trykket for å bedre kjønnsbalansen opprettholdes. Jeg er helt enig i din siste setning: Ingenting skjer av seg selv, men det er heller ingen umulig oppgave dersom man ønsker endring.
Så hyggelig å lese om Grete, som jeg traff i 80-årslag nylig!