4 år siden disputas

For nøyaktig fire år siden* sto jeg klar for å forsvare doktorgraden min i rødt auditorium på Rikshospitalet. Dette er historien om (de uvesentlige) detaljene. 

Avhandlingen ble levert like før jul 2013, etter en dramatisk innspurt som involverte en syk kanin og ormemiddel for småfe.

Det ble temaet i mitt livs første blogginnlegg, publisert på Kvinnehelsebloggen på forskning.no, lenge før jeg hadde tenkt tanken på å lage min egen blogg. Du kan lese det her.

Alt det viktige rundt disputasen, som for eksempel hva avhandlingen handlet om, blir ikke oversatt til blogginnlegg før jeg har fått finpusset strikkeoppskriftene (så klart jeg har strikket det!). I dag har jeg derimot tenkt å fråtse på Knausgårdsk vis i de små tingene og situasjonene som også følger med en doktorgradsavslutning.

Da det nærmet seg disputas, var statistikerens evne til å skille uvesentlig fra vesentlig, støy fra signal, sterkt svekket.

Familien hadde jeg forsømt i månedsvis, til fordel for lange og ikke alltid like produktive dager på kontoret. (Takk, Ole, du er en helt, og jeg elsker deg for dette også!)

Vennegjengen min hadde etter hvert blitt mer eller mindre identisk med kollegene mine, hagen var overtatt av ugress og brunsnegler, bratsjen lå brakk, og potetgullappetitten hadde nådd nye høyder. I lang tid hadde håndarbeidsprosjekter vært fremmedord, og de eneste bøkene jeg hadde lest var Knausgårds Min kamp, bind 1-5.

Om det virkelig var nødvendig å bli så stressa? Det var nok ikke det, men det er vanskelig å se det utenfra når man er midt inne i det.

For tre år og 364 dager siden var jeg derfor forberedt til tennene. Eller i hvert fall så mye det er mulig for en fersk forsker å forberede seg på to og en halv times utspørring fra en professor i statistikk og en professor i medisin og epidemiologi, i en offentlig seanse som er åpen for alle interesserte, og mens kolleger, venner og familie sitter i salen.

Lokalet var bestilt i så god tid i forveien at jeg fikk velge mellom rødt og blått auditorium på Riksen. (Hallo, er det noe å velge mellom?! Selvsagt valgte jeg rødt!) Jeg så for meg en saftig, kraftig rødfarge, og tenkte at det passet til situasjonen. Litt blod, svette og tårer, liksom. Og blodsukker, da, som var det doktorgraden handlet om.

Men da jeg møtte opp for å inspisere herligheten, viste det seg at auditoriet var rosa! Jada, jada, jeg vet at dette er skikkelig first world problem og alt det der, men der og da føltes det ikke sånn. For da jeg sto der i det «røde» auditoriet som faktisk hadde blass-mørkerosa stoler, kjente jeg ekte skuffelse.

Antrekket hadde selvsagt også vært klart i ukesvis. På kveldstid hjemme så vi House of cards, og jeg trålet derfor kjolebutikker på jakt etter en så elegant kjole at den ville blitt godkjent av Claire Underwood.

Midt på dagen en helt vanlig arbeidsdag (den dagen jeg ikke lenger klarte å konsentrere meg om statistikken fordi jeg ikke hadde noe å ha på meg på disputasen) endte jeg til slutt opp på Storo-senteret, og der fant jeg Kjolen. Og Øredobbene. Og Skoene.

Siden dette foregikk på tom mage i god tid etter lunsj, og jeg nå ikke lenger klarte å konsentrere meg om noe annet enn statistikken som jeg hadde forsømt fordi jeg jaktet på kjole, rasket jeg med meg en BigMac-meny på vei opp til T-banen.

Innen jeg nådde perrongen var hodet så fullt av statistikk og disputas at jeg hadde fullstendig glemt hele BigMac-menyen. Så da jeg sto der og speidet etter T-banen mens sulten knurret i tarmene, var det herlig overraskende å oppdage McDonalds-papirposen som befant seg i min venstre hånd. Haha, er det mulig?! Og: Er det egentlig sunt å disputere?

Ok, jeg kan innrømme at jeg overdriver hverdagen en liten smule, bare for å underholde deg som leser dette. Det jeg skriver er sant nok, men det var ikke sånn hver dag. Men om dramaet på dagtid er et snev overdrevet, kan jeg forsikre deg om at det som foregikk på nattestid er umulig å overdrive.

Den siste halvannen måneden før disputasen våknet jeg nemlig av voldsomme disputasmareritt annenhver natt. I den ene ville disputashistorien etter den andre var ikke den ting som ikke gikk galt: Jeg var selvsagt kronisk uforberedt (Hva? Er prøveforelesningen om en time?! Men jeg har jo ikke fått temaet ennå!) og for sent ute (Hæ? Er det ikke her? Men det begynner om tre minutter, og jeg rekker ikke å komme meg ned til Ullevål!). Svetten sprutet.

En natt ble Norge invadert av fiendtlige styrker, og i scener som lignet på Afghanistan-scener fra Homeland (som vi så når vi ikke så House of Cards) , satt jeg i et skur ute i ørkenen sammen med en gjeng andre og ventet på en jeep og var irritert fordi alt plutselig ble så tungvint, og fordi disputaskjolen min ble skitten av alt støvet.

En annen natt begynte jeg prøveforelesningen min for et fullsatt Chateau Neuff, for så å oppleve at publikum i to av de fire publikumsfeltene (nærmere bestemt sektor 1 og 3, sett fra venstre) reiste seg og gikk. Dette førte til at publikum i sektor 2 og 4 ble så urolige at jeg kjeftet dem opp, før jeg våknet med bankende hjerte og skyhøyt adrenalin-nivå.

Men det mest bisarre marerittet var nok allikevel da jeg var så stressa midt på natta at jeg måtte sette meg ned i en sofa, og den var både myk og varm, og så skjønte jeg at jeg hadde satt meg på noe levende – ikke bare «noe levende», men selveste Melis, cover-kanin på Den store Kaninboka.

Det var mange som ville berolige meg på forhånd med
1) når du først er kommet så langt, er det jo umulig å stryke. 
2) er det ikke bare proforma dette siste, da?
3) du er jo så flink, dette kommer til å gå kjempefint! 

Det er mulig, men det føles ikke sånn. Det var ikke det at jeg var redd for å stryke.

Jeg var redd for det som så utrolig mange av oss er redde for: Å tape ansikt. Å bli avslørt. Foran, som sagt, et auditorium fullt av kolleger, venner og familie.

Hver gang noen i beste mening skulle fortelle meg hvor flink jeg var, var det som om de la nye høydemeter til fallhøyden.

Dette var ikke vanlig nervøsitet slik man plutselig kan føle på, og som jeg har skrevet om. Jeg var ikke egentlig nervøs heller. Det var et helt annet nivå av uvisse. Jeg var stressa, sov dårlig, spiste rart, jobbet ukonsentrert samtidig som jeg var kjempekonsentrert. Det handler ikke om doktorgrad eller disputas heller, jeg tør påstå at reaksjonen er universell og at de fleste kan havne der på et eller annet tidspunkt.

Kjenner du deg igjen? Du er i godt selskap. Noen har det sånn før de skal føde sitt første barn. Noen før første skoledag. Jeg er helt sikker på at noen har det sånn før de skal fly, før de skal spille eksamenskonserten sin, eller før de selv eller barna deres skal flytte hjemmefra.

I alle de årene jeg har jobber med forskere og forskning er det bare unntaksvis at noen forholder seg til disputas på en helt avslappet måte. Men selvsagt finnes unntakene. Professor M påstår at han var helt avslappet. Jeg tror ham! Og jeg har til og med en god kollega som på disputasfesten oppriktig utbrøt -Jeg synes dette har vært veldig greit, jeg! Marte, du er utrolig!

Men hva skal vi si til alle som ikke er som professor M og Marte?

Tydeligvis ikke 1), 2) eller 3).

Hvis du virkelig er interessert i å bidra: By på en is. Spør om vedkommende gruer seg, og hvis ja, har lyst til å snakke om det. Foreslå å gå en tur. Spør hva han eller hun gjør for å forberede seg. Lytt.

Midt i alle tankene og nattdisputasene mine kom telefonen fra Pernille, vår fantastiske administrator på Kvinnehelsesenteret: -Vi skal bestille en stor bukett til å pynte med i auditoriet, har du noen ønsker om blomster?

Som ved et trylleslag var Feil-farge-på-auditoriet-krisen avverget! Det var pion-sesong, jeg elsker pioner, pioner er blod-svette-og-tårer-dramatiske, og pioner er rosa!

Jubel! Nå kunne ingenting gå galt!

Og jada, det gikk så fint, at. Jeg lar bildene fortelle resten av historien (*se* på de pionene!):

(* Det var selvsagt Facebook som minnet meg på jubileet, og så måtte jeg google datoen for å være sikker.)