Blod og sukker

I går ble det mye følelser her inne. Nå må vi ha litt fakta. 

Kroppen er fantastisk. Den har full kontroll på de viktigste livsprosessene. Uten at vi trenger å skjenke det en halv tanke, sørger den for at vi har jevn temperatur, at vi har riktig inntak av oksygen, og at invasjoner av skadelige mikrober blir stanset. Den sørger også for at vi tar til oss næringsstoffer fra maten, at vi lagrer det overskytende som fett (til magrere tider), og svetter når det er varmt.

Dessuten er kroppen utrolig flink til å holde blodsukkeret stabilt. Derfor: La oss snakke om blodsukker!

Sukkermolekyler i blodet er både nødvendig og bra. Sukkeret brukes når vi tenker, det brukes i alle prosessene vi ikke trenger å tenke på, og for å få musklene til å gjøre jobben sin. Men det betyr ikke at vi trenger å spise sukker. Neida, sukkermolekylene i blodet kommer fra maten, og kroppen klarer fint å trekke ut sukkermolekyler fra både brød, melk og brokkoli.

Blodsukkeret påvirkes altså først og fremst av at du spiser mat.

Når du spiser, brekkes maten opp i bittesmå biter, blant annet sukkermolekyler (molekylene i illustrasjonen er litt mer sammenklumpet enn det jeg har rundt håndleddet, men det er samme molekyl)

som sendes ut i blodet

og får blodsukkeret til å øke. For mye sukker i blodet er klissete og ikke bra. Tenk bare på hvor klissete det blir på kjøkkengulvet når du søler saft. Sånn vil vi helst ikke ha det inne i blodårene heller. Vi trenger å ha en jevn liten strøm av sukkermolekyler der, men ikke for mye.

Når blodsukkeret øker, vil derfor kroppen gjøre det den kan for å få fjernet overskuddssukkeret fra blodårene og prøve å komme seg tilbake til normalverdier raskest mulig! Det starter med at blodsukkerøkningen fanges opp av kontrollsenteret i hjernen,

som sporenstreks gir beskjed til bukspyttkjertelen at den skal produsere insulin.

Insulin er det viktigste hormonet i blodsukkerreguleringen fordi det hjelper til å skyfle sukkeret inn i (muskel)cellene (det hjelper å bevege seg også, da skjer det enda fortere),

og fordi insulin gir signal til levra om å trekke ut overskuddssukker og pakke det sammen til små, energirike fettdråper. Fettdråpene sendes så tilbake ut i blodet, der de fanges opp og lagres i fettcellene.

Jeg som ikke er medisinutdannet ser for meg et slags samlebånd der små levergnomer sitter og bygger sammen små LEGO-klosser (sukker) til større LEGO-klumper (fett), fordi de tar mindre plass, og blir lettere å lagre.

Google har merkelig nok ingen bilder av levergnomer som bygger fett-LEGO, så de bildene må du selv lage i din egen hjerne. Kanskje oppleves denne visualiseringsoppgaven som så slitsom at du trenger litt ekstra energi for å få det til? I så fall fanges også dette ekstra energibehovet opp av hjernen.

Hvis det da er lenge siden du har spist, så settes levergnomene i arbeid igjen, men denne gangen stønner de litt før de (litt motvilling) går i gang med å brekke opp fett til sukker igjen. Sukkeret slenger de tilbake ut i blodet så du får litt ekstra. Det er ganske slitsomt for levra å ta frem fett og brekke det opp i småbiter igjen, og det gjør at kroppen begynner å sende signaler til deg om at du må spise. Blodsukkeret ditt er imidlertid forbausende stabilt under hele denne prosessen (forutsatt at du ikke har diabetes). Så når du begynner å bli sulten og grinete (og du ikke har diabetes), er det altså ikke blodsukkeret ditt som er lavt, men alle de andre hormonene i kroppen som slår alarm.

Hvorfor forteller jeg egentlig dette? Jo, fordi det er sånne prosesser vi er ute etter å forstå når vi forsker. Dermed gjør vi ikke bare blodsukkermålinger, men vi måler og registrerer mange andre ting, og prøver å finne ut hvordan alt henger sammen.

Den naturlige variasjonen, dagsformen og forskjellene mellom deg og meg og alle andre gjør dette til et uhyre komplisert puslespill.

Selv om blodsukkernivået når du ikke spiser, det såkalte fastende blodsukkeret, er generelt stabilt, vil det også variere noe. De beste målingene av fastende blodsukker er de som gjøres om morgenen, når du akkurat har stått opp, og ikke har spist ennå.

Jeg har gnålt meg til å låne et blodsukkermåleapparat på Riksen, og har målt mitt eget fastende blodsukker gjentatte ganger. Sånn ble resultatet:

Et grovt tegnet boksplott vil da se sånn ut:

Det har jeg selvsagt laget skjerf av. I motsetning til da jeg strikket min egen publikasjonsliste, jukset jeg litt da jeg laget dette blodrøde boksplottskjerfet, og tok utgangspunkt i et ensfarget skjerf kjøpt på salg. Oppskriften får du senere. Nå skal jeg spise litt potetgull, så jeg kan legge meg på oppadgående blodsukkerkurve. Ha en fin kveld du også!