Da jeg var liten, var yndlingsfargene mine rosa, lilla og oransj.

Så siden jeg har skrevet et oransje innlegg, er det bare å følge opp med et rosa.

Det er nemlig mye som foregår på bakrommet og i kulissene om dagen, og ganske mye av det er rosa, viser det seg.

Prøvelappene til det neste statistrikkedesignet, for eksempel:

Det er ikke alltid (nesten aldri, faktisk) spennende å strikke prøvelapper, så jeg gjør mitt beste for å unngå dem (med vekslende suksess), men denne gangen var det med klamme hender og lett bankende hjerte jeg både strikket og så hentet målebåndet.

For poenget med lappen var å sjekke om jeg og mitt rosa garn har samme strikkefasthet som min teststrikker Maren Elise og det grå garnet jeg har sent opp til Trondheim (lang historie, for lang for dette blogginnlegget).

Det rosa feltet kjentes løsere ut enn det grå (gulp!), men så var det rosa spunnet litt annerledes og føltes litt fetere på en måte, (det grå litt knudrete og tørrere), så det var bare linjalen som kunne gi riktig svar.

Noen ganger er det jo sånn: Det hjelper ikke hva du tror eller føler, for det finnes faktisk en målbar sannhet. Og slike sannheter er det deiligste vi statistikere vet!

–På pinne 2,5 blir det nesten 10 cm med 28 masker og nesten 11 cm på 42 rader, skrev Maren Elise, og jeg fikk…

(måle, måle…)

JODA!! Med skjelvende linjal prikket jeg inn 28 masker på 10 cm jeg også, til og med med min fordums yndlingsfarge rosa! Jubel!

På statistikksk ville jeg påstått at jeg nå både har

1) reliabilitets-testet strikkefasthet, altså gjort gjentatte målinger av strikkefasthet for å se om jeg får samme tall når noe gjøres og måles likt, både mellom strikkere (inter-strikker-reliabilitet) og innad i den bitteliten strikkegruppen som består av bare meg (intra-strikker-reliabilitet), og

2) validitet-testet strikkefastheten mot fasiten som står på garn-banderolen:

Tro det eller ei: Reliabilitets- og validitetstesting av tall er like viktig i kvantitativ forskning som i strikkedesign.

Og med så grundig forarbeid skal det endelig bli skjørt! Maren Elise skal strikke meslingevaksinedekning, og jeg sysler med en idé til neste års rosa sløyfe-aksjon. Strikking er slow fashion, og med pinne 2,5 blir ikke dette ferdig med det første.

Prøvelappen er imidlertid svært lovende der den ligger i all sin reliable og valide prakt på utebordet:

Parallelt med dette dramaet i strikkekulissene, foregår det selvsagt like viktige ting på forskningsfronten.

Artikler sendes inn, refuseres, omarbeidet, sendes inn på nytt, refuseres eller antas, og en av doktorgradskandidatene jeg medveileder skal nå snart levere inn hele avhandlingen sin.

Jeg er like spent hver gang jeg setter meg på den rosa lesematta mi på kontoret og åpner et nytt utkast fra henne. Hva har skjedd siden sist?

Vi har jobbet oss gjennom dette over flere måneder nå. Det er utkast etter utkast, jeg radbrekker og stokker om, fyller med røde kommentarer og omarbeidinger, for så å få en ny versjon i retur som er omskrevet på helt andre måter, og der flyten i teksten plutselig er en skikkelig spennende historie.

Det er så man får rosa roser i kinnene av ren begeistring!

Nå pakker jeg sammen både rosa matte og det oransje strikketøyet og beveger meg i retning orkesterøvelse. Måtte kvelden by på gode historier og store doser rosa prøvelapper, dere!