Kjære leser!

I påska for fem år siden publiserte jeg mine første blogginnlegg om strikking og statistikk. «Hvordan kom du på dette?», har mange spurt. Det skal jeg svare på i dag!

La oss først spole seks år tilbake:

DET KORTE SVARET

For seks år siden var ungene blitt litt større enn de hadde vært før (typisk!), og jeg hadde akkurat gjort ferdig en doktorgrad i biostatistikk.
(Jeg hadde altså mer tid hjemme, og noe å si.)

Dessuten skulle jeg på turné med Den kulturelle skolesekken med boka «Tall forteller«, samtidig som jeg fortsatt veiledet forskere på Rikshospitalet om hva tallene deres fortalte.
(Jeg hadde trening i å si det.)

Mitt uslitelige kjærlighetsforhold til undervisning ga meg dessuten ansvar for stadig nye innføringskurs i statistikk for doktorgradsstudenter, både ved UiO og på NIH, det ga populærvitenskapelige oppdrag, og undervisningsjobb i forskningskommunikasjonskurset MNKOM på Blindern.
(Mye trening.)

Og så var det dette juleverkstedet til Tor, da, der jeg prøvde å flette en normalfordelingsjulekurv, men ikke fikk det til. I stedet dro jeg hjem, fyrte opp R, og strikket en normalfordeling. Det fikk jeg til.
(Jeg kan å strikke.)

Du kan nesten si at stjernene sto på linje. Det var skjebnen: Under disse omstendighetene var opprettelsen av «Statistrikk.no» nærmest uunngåelig.

For det er ofte ikke én spesifikk grunn til at noe skjer. Det er summen av alle detaljene og omstendighetene som plutselig gjør en forskjell. «Omstendighetene» rommer både det vi observerer, og det som oppmerksomheten vår ikke fanger opp, for eksempel prosesser inne i kroppen.

I 2015, for eksempel, observerte jeg alt det jeg ramset opp i avsnittene over. Men hvorfor dette tente den første gnisten inne i hjernen og endte opp som idéen om en populærvitenskapelig strikkeblogg, krever antakelig observasjoner på synapse-nivå, og dét har jeg jo ikke. Allikevel er det gøy å mimre litt om alle disse omstendighetene! Så her kommer

DET LANGE SVARET

OMSTENDIGHET 1: Angry Birds og Fotballfrue som avkobling

Underveis i doktorgraden hadde jeg koblet av med å

A) Spille «Angry Birds».

For den som aldri har spilt det, eller som allerede har glemt denne farsotten: «Angry Birds» var et spill til mobilen, der du brukte sprettert til å skyte små, sinte fugler på ting du ville knuse. De sinte fuglene lagde energiske lyder underveis i svevet (for eksempel «AHIHAA!!»), og det var liflige lyder av splintring og knasing når du knuste det du skulle knuse. Du fikk poeng (og inntil 3 stjerner) for å bruke færrest mulig fugler til å knuse mest mulig ting. Jeg hadde tre stjerner på alle de originale banene. Flest timer la jeg ned i å knuse en stein- og glass-versjon av Tower Bridge, med bare blå fugler. Denne banen var så vanskelig at den har blitt tema for egne blogginnlegg i gaming-kretser, se her.

Jeg har bevisst brukt fortidsform i dette avsnittet, for appen «Angry Birds 2» er for glorete og animert til å gi den sinnsroen som jeg fikk av å spille det originale «Angry Birds». R.I.P., sinte fugler, gryntete griser, og utallige, meningsløse byggverk av stein, glass og tre.

Når jeg ikke koblet av med å knuse ting med de små, sinte fuglene, koblet jeg av med å

B) Lese blogger, i særdeleshet bloggen til bloggeren da kjent som «Fotballfrue».

Det var den eneste bloggen jeg leste regelmessig. Den hadde et utømmelig tilsig av nye blogginnlegg, med feiende flotte bilder av smilende, unge voksne i pene klær. Den hadde temaer jeg ikke trengte å bruke en kalori på å forstå (i motsetning til forskningslitteraturen jeg leste eller skrev til vanlig). Og den hadde nærmest plettfri ortografi. Dette var en skinnende, ytre verden av stadig nye antrekk, løshår, akrylnegler, sminke og interiør, som også i innhold og interesser lå langt fra min egen hverdag, og jeg klarte rett og slett ikke å slutte å la meg rive med.

Dessuten «delte» vi en interesse: Mens jeg holdt på med doktorgrad om blodsukkerregulering hos gravide kvinner, var det (den gang) mye fokus på et ganske strengt lavkarbo-kosthold på bloggen til «Fotballfrue». Både svangerskap og lavkarbo-diett påvirker blodsukkeret.

Dessuten hadde Fotballfruen åpent kommentarfelt. Hver dag ble det fylt av mange titalls kommentarer, ofte et tresifret antall, fra de titusenvis av leserne hun hadde hver dag. For Fotballfruen nådde ut.

Hva skrev de så, alle de som kommuniserte i Fotballfruens kommentarfelt? Jo, det var en salig blanding av nesegruse, beundrende kommentarer («Så pent hår du har!», «Så pene negler du har!», «Så pent hus du har!», «Så pen du er!», «Skulle ønske jeg var like pen/slank/sprek/rik/vakker som deg»), og ramsalt kritikk (dels berettiget, for eksempel rettet mot forbruksmønsteret, dels horrible personangrep). Jeg er ikke akkurat stolt av det, men jeg ble helt hekta på dette kommentarfeltet også. Det var popcorn-underholdning hver eneste dag. Noen dager tok det helt av. Det var noen signaturer som gikk igjen med kritiske bemerkninger til omtrent alt fruen gjorde, hvorpå fans forsvarte henne med nebb og klør, i munnhuggeri jeg ikke hadde sett noe i nærheten av siden Dynastiet ble sendt på NRK på lørdager.

Dessuten var det både overraskende og fascinerende at det var så mange helsearbeidere som faktisk brukte tid i dette kommentarfeltet*. Det var helsearbeidere som på faglig grunnlag støttet lavkarbo-kostholdet eller fruens argumenter (gjerne med referanse til en vitenskapelig artikkel eller to som støttet deres syn), og som på eget initiativ fortalte at de var leger eller ernæringsfysiologer*. Jeg synes det var underlig, og husker spesielt et spørsmål fra en helsesøster som bad om råd fra Fotballfrue i forbindelse med behandlingen av et barn hun fulgte opp. Dette siste var aldeles hårreisende. Samtidig ble jeg jo nysgjerrig. For Fotballfrue engasjerte åpenbart folk nok til at de deltok i diskusjonene i kommentarfeltet til bloggen*.

(* Samme fotnote gjelder for alle disse tre observasjonene som jeg så med undring på: Noen år senere viste det seg at Fotballfruens mann gjentatte ganger hadde utgitt seg for å være lege eller ernæringsfysiolog, og hadde skrevet i kommentarfeltet under falskt navn og tittel for å forsvare sin frue.)

OMSTENDIGHET 2: Jeg hadde noe jeg ville si!

Kontrasten var enorm: På fritiden fråtset jeg i Fotballfruens kommentarfelt. På jobb på Rikshospitalet diskuterte jeg kosthold og metabolisme med noen av landets fremste eksperter.

Sykehuskollegene mine er ydmyke, reflekterte og dyktige folk; voksne klinikere med årelang erfaring. De er flinke til å forklare vanskelige ting på en enklere måte. De er oppdatert på sine egne fagfelt. De er selv i forskningsfronten, og mange av dem brenner etter å få viktige fakta ut til folk. Men de skriver ikke i kommentarfeltet på blogger.

De skriver vitenskapelige artikler for å dele kunnskapen med hverandre. Noen av dem skriver også avisartikler, kronikker, bøker og stiller opp for media når det trengs. De er med på å formulere statens velfunderte kostholdsråd, og utvikler faglige grunnlag for helsesøstre og gravide. Og de lar ikke sin egen person stå i veien for det faglige. Det er lite fokus på extensions, øyenbrynsminke og designervesker når nye retningslinjer for oppfølging av svangerskapsdiabetes formidles, for å si det sånn.

Men én ting var jeg sikker på i 2015: At de sakene jeg hadde hørt og lært gjennom å jobbe med forskning på Rikshospitalet, var (for meg – og kanskje også for andre) enda viktigere enn foundation (hudfarget hudkrem) og enda mer interessant enn lipgloss.

Det var historier om liv og død, om fødsler, barn, unge og gamle, bokstavelig talt historier om blodets hvisken og benpipenes bønn!

Jeg boblet over etter å kunne bringe denne kunnskapen videre, både på og utenfor sykehuset!

For hvem vil vel ikke høre historien om
– det knøttlille metallstativet han laget, øyelegen som forsket på lagring av hornhinner?
– beintransplantasjonen som gjøres fra låret til kjeven hos barn med leppe-ganespalte for å få tennene til å vokse ut?
– hvorfor funksjonsfriske, norske barn ble klassifisert som funksjonshemmede da vi brukte en amerikansk kartleggingsmetode? (Dette fant vi ut: Norske barn bruker bleie lenger, og tørker snørret på håndbaken.)

Eller om utfordringene til folk med medfødt beinskjørhet, om påliteligheten til «personlighetstester» på nett («Hvilken hest på Alnabru ridesenter er du?«), om hvorfor ekte statistikere ikke bruker kakediagrammer, om nevrale nettverk, R-tallet, sentralgrenseteoremet (ja, hvem vil vel ikke høre om sentralgrenseteoremet!!),

svangerskspsdiabetes – hjelpes – det er så mye kult og spennende å fortelle om! Mye av det er ikke vanskelig heller, det er bare ikke allmennkunnskap, selv om det er kjent for forskerne som kan det.

Det viktigste premisset for å begynne å blogge, eller for å starte en hvilken som helst publiseringskanal, var altså på plass: Jeg hadde noe jeg ville si! Mye, faktisk!

OMSTENDIGHET 3: Folk leser blogger!

Det fortalte lesertallene som ble offentliggjort, interessen rundt «blog awards» osv.

OMSTENDIGHET 4: Jeg leste blogger,

så jeg skjønte greia: Jeg hadde lært meg «bloggsk».

En leserskare kommer imidlertid ikke av seg selv. På hvilken måte kunne jeg vekke oppmerksomhet om forskning og statistikk i en offentlighet der alle skriker etter oppmerksomhet?

Bloggosfæren var og er full av folk som bruker kropp, utseende, private historier, lettkleddhet, diverse komplekser og et skyhøyt forbruk til å vekke nysgjerrighet og interesse for seg og sin person.

Jeg måtte åpenbart finne på noe annet.

Jeg var langt fra den første som hadde lyst til å infiltrere bloggverdenen med fakta. Sunniva Rose hadde holdt den rosa fanen høyt for kjernefysikken i mange år, og ga leserne fysikkfakta, antrekksbilder og argumenter for kjernekraft om hverandre.

Den litt mer lavmælte Maria Hammerstrøm serverte sin kunnskap om astronomi på en måte som bare en grafisk designer kan, for det er hun også. (Maria og jeg gjorde senere et lite samarbeidsprosjekt, og det førte til grytekluter som viser universets sammensetning for 13,7 milliarder år siden, og i dag.)

Og noen av de lekreste og mest gjennomarbeidede og interessante blogginnleggene jeg leste, var det strikkedesigner og journalist Nina Granlund Sæther som stod for. (Nina ga nylig ut en kjempebok om norske strikketradisjoner, så hun hadde litt på hjertet, hun også.)

Jeg hentet inspirasjon fra dem alle, inkludert Fotballfrue. For like åpenbart som at jeg ikke skulle spille på kropp og utseende, var det at bilder måtte være en viktig ingrediens. En blogg uten bilder, uten mennesker, og uten bilder av mennesker, er ikke en blogg. Og Fotballfrue viste forbilledlig veien.

OMSTENDIGHET 5: Juleverkstedet hos Tor, og det første statistrikkeprosjektet

Mens all denne bloggingen foregikk, nærmest i et parallelt univers, hadde jeg vært på det nevnte juleverkstedet hos Tor, der jeg altså ikke lykkes med å flette normalfordelingsjulekurver.

Tor er helt rå til å flette kurver, og min indre nerd frydet seg på forhånd i ukesvis over tanken på å fylle juletreet med diverse sannsynlighetsfordelinger i glanspapirutførelse. Hoho, tenk å få en slik gyllen anledning til å flette inn statistikk på selve julaften!

Men så fikk jeg/vi det altså ikke til. Det var en skikkelig nedtur i et ellers utmerket juleverksted. Men i løpet av den kvelden hadde vi grublet og tenkt så mye og hardt på normalfordeling, symmetri, kutte på kryss eller tvers eller langs, at tankene ikke lot seg stoppe, og jeg skjønte etter hvert jeg at jeg måtte strikke den for å få tilbake sjelefreden.

En normalfordeling er imidlertid en presis affære, så her måtte jeg bruke skikkelig regneverktøy for å få den ordentlig. Strikkemønsteret ble beregnet i R, og resultatet ble et riktig så vellykket skjerf.

Suksessen ga blod på tann, så jeg utvidet R-scriptet og strikket en T-fordeling med 5 frihetsgrader også, i samme skala som normalfordelingsskjerfet. Jeg strikker ikke så fort, så dette var ikke akkurat gjort i en fei.

Dermed rakk jeg å tenke ganske mye på hvordan jeg kunne bruke skjerfene i undervisnings- og formidlingssammenheng. For all denne nerdingen og alle disse timene måtte da kunne brukes til noe mer enn å varme halsen! (T-fordelingen var ikke en gang noe særlig som skjerf, så lange haler som den har.)

Konklusjon: Det var jammen ikke lett.

I undervisningssammenheng gikk det forsåvidt greit å dra frem en strikket normalfordeling, selv om noen av studentene nok synes det var et litt merkelig sidespor (og hvis det bare oppfattes som rart, er det jo ikke særlig pedagogisk). En T-fordeling (med 5 frihetsgrader) var enda mindre anvendelig.

Å kommunisere dette med noen andre enn de som allerede var interessert i statistikk, var nærmest umulig, i hvert fall som første formidlingsprosjekt på en ny blogg.

Allikevel: Tankene hadde begynt å spinne. Også du som leser dette, ser kanskje nå at ideen om en strikkeblogg om statistikk var nærmest uunngåelig? Spesielt når jeg kan tilføye, i beste «Amélie fra Montmartre»-stil:

OMSTENDIGHET 6: Hun liker:

a) å skrive, b) å ta bilder, c) å lage ting. For eksempel:

OMSTENDIGHET 7: Å by på seg selv

I blogguniverset skal man by på seg selv, både i bilde og tekst.

Der mange bloggere skamløst viser hud for å få hjelpe folk til å forstå at de må kjøpe akkurat denne intimhøvelen, dette abonnementet på lydbøker, eller denne intimdeodoranten, bruker også jeg skamløst egne erfaringer, tanker og opplevelser, hvis det kan hjelpe folk å forstå statistikk. Vi har alle våre prioriteringer.

Da nærmer vi oss slutten – eller egentlig begynnelsen. For etter alle disse vurderingene, kjøpte jeg domenet www.statistrikk.no og bestemte meg for å starte blogg.

Før jeg annonserte noe som helst, ga jeg meg selv et halvt år (frem til påska 2016) på å realisere noen av strikkeidéene som veltet frem. Det er nemlig en viss misbalanse der: Fantasien overgår langt det hendene er i standt til å produsere, og på loftet har jeg en kubikkmeter med halvferdige håndarbeidsprosjekter. Så jeg måtte jo først se om jeg var i stand til å fullføre noe som helst.

Men så var det rett og slett veldig gøy å gjøre ting ferdig, når det kunne brukes til å formidle noe jeg mener er viktig! Det ene prosjektet dro det andre med seg, og plutselig har det gått fem år.

Og plutselig koster det meg veldig lite å publisere selfier og å spørre tilfeldig forbipasserende om de kan ta bilde av meg mens jeg poserer med purre, paraply eller gladioler. Så kommer du forbi en dag jeg holder på å rote nede i en grøft eller oppe på en murkant – vær forberedt – kanskje du blir min neste fotograf!

Dere som har fulgt med siden starten, vet godt at det første statistrikketøyet som ble presentert på bloggen, var noe som var atskillig lettere å kommunisere enn normalfordelingen. Det var appelsinbåtstatistikk og det tilhørende appelsin-sitteunderlaget.

Oppskriften til det er fortsatt tilgjengelig, men siden da har jeg lært mer om sirkelstrikk, og har i flere år bebudet en oppdatert oppskrift på den tovede appelsinen. Det er er passende jubileums- og påskeprosjekt!

Har du lest helt til hit, er du antakelig en av dem som har gitt meg valuta for all fritiden jeg har lagt i dette. Tusen takk for at akkurat du er med på laget med likes, delinger og som en støttespiller til faktasjekket, ullen statistikk! Ha en fortsatt god påske!