Det er Verdensdagen for psykisk helse, og jeg vil gjerne fortelle hvor lite katastrofalt det kan være å gråte.

Jeg gråter når jeg vil,
det æ’kke vanskelig å få til,

synger Knutsen og Ludvigsen i sangen Jeg gråter når jeg vil:

Jeg gråter som en hest (kor: Som en fjording),
det er det som hjelper best.

Aldri har vel en sangtekst passet bedre enn da jeg skulle ha gjesteforelesning hos de nyinnflyttede veterinærene på NMBU, og startet forelesningen med å briste i gråt foran hele forsamlingen – hesteforskere og tøffe torskeforskere inkludert!

Det var en fin vårdag i slutten av april, og jeg var på vei til jobb for å snakke om et av mine favorittemaer i statistikken, nemlig Spå eller forstå. Jeg hadde fått rause tre timer til å briljere på min egen kjepphest, og på å få doktorgradskandidater i veterinærmedisin med på felles trav. Så med finvær, fønvind og favorittemaet på plass; hva var det egentlig som vippet meg ut av likevekt i så stor grad at jeg åpnet seansen med å gråte? Jo, nå skal du høre:

Jeg fant ikke parkeringsplass.(!)

Tålegrensa

Vi har alle vår egen grense for hva vi tåler. Men den grensa er ikke den samme hver dag, eller gjennom hele livet. Og det er sjelden, eller aldri, at en triviell detalj som dette er hele forklaringen.

Så hvorfor gikk min grense akkurat denne dagen ved full parkeringsplass ved Veterinærbygget?

En tilfeldig forbipasserende pus kan redde dagen. Purrrrr!

Lettbegeistra og lettrørt

Noen synes at jeg tåler lite før det blir grining. Det prøver jeg å ikke bry meg om. Jeg prøver også å ikke bry meg så mye om at tårene triller i tide og utide.

Jeg er ikke særlig redd for følelser. Det kan man ikke være når man er så lettbegeistra og lettrørt som jeg er. Jeg lar meg til stadighet rive med av egen eller andres entusiasme eller kunnskap, av plikt, av nysgjerrighet eller glede over at jeg får eller kan bidra med noe til eller for noen.

Jeg er egentlig heller ikke så redd for å gråte. Det kan man heller ikke være når man gråter så ofte og av så mye som jeg gjør: Jeg gråter når jeg ser Bambi og Kule kidz gråter ikke, eller hvis ungene mine ikke har det bra. Jeg har grått på konsert, når andre har holdt tale, når jeg selv har holdt tale, når folk har blitt syke, når folk har blitt friske, for ting som har blitt sagt eller gjort, og for ting som ikke har blitt sagt eller gjort. Jeg gråter av og til fordi jeg er stresset eller overarbeidet. Jeg gråter av at andre er lei seg eller rørt. Jeg gråter når jeg er nervøs. Jeg gråter fordi jeg blir sint, og tuter fordi jeg blir glad. Jeg ler mye også, forresten. Så tårene triller, faktisk.

Migrene: En upraktisk gråtegenerator

Migrene er upraktisk av så mange grunner. Mange tenker at migrene er det samme som kraftig hodepine. Det er ikke riktig. Hodepinen er bare ett av symptomene. Under migreneanfall fungerer rett og slett ikke hjernen som den skal, og hodepine og nedstemthet står på lista over migrenens mange upraktiske egenskaper. Når skallen kjennes som en halvråtten komposthaug og humøret er som hos en barselkvinne, er det ikke bare vanskelig å artikulere seg og vanskelig å være rasjonell. Også tålegrensa er fullstendig uforutsigbar, så migrene og grining går gjerne hånd i hånd. Skikkelig upraktisk, er det!

Så hva gjør man da, en vakker aprilmorgen, når man våkner opp litt etter seks, til finvær, fønvind og favorittemaet, og det ligger en halvråtten komposthaug på hodeputa? Man tyr selvsagt til mestringsstrategiene!

• Strategi 1: Hiv innpå en triptantablett (anfallsmedisin som mange har nytte av) og sov litt til, fordi effekten ofte er bedre hvis man får innsovningsresponsen fra kroppen i tillegg.

Kl 8:10: Halvannen times halvsoving senere er det klart at dette ikke virket akkurat i dag. Komposthaugen stinker verre enn før.

• Strategi 2: Sov litt mer.
  (Jeg grubler følgende punktliste i rask rekkefølge:
  – Men da rekker jeg ikke å møte opp til kl 9.
  – Og jeg har jo ikke akkurat en vikar stående parat.
  – Jeg har spilt inn forelesningen på norsk til bruk i et annet kurs. (Dobbeltsjekker mail: Dagens forelesning skal være på engelsk.)
  – Det finnes et opptak fra da jeg underviste dette temaet på engelsk i et annet kurs, men jeg vet ikke akkurat hvor opptaket ligger, og det siste jeg orker nå, er å lete på PC-en.
  – Dessuten har vi av personvernhensyn ikke lov til å bruke opptaket i et annet kurs fordi det inneholder bilder eller lyd av studenter som deltok i diskusjonene.
  Så: Sove litt mer og deretter møte opp føles som en god løsning.)
  
  Kl 08:17: Mail til kursansvarlig
  Hei,
  Jeg våknet opp med skrekkelig migrene i dag, og lykkes ikke helt med anfallsmedisin ennå. Kan du være så snill å legge ut en kunngjøring og be studentene bruke tiden mellom 9 og 10 på å lese artikkelen «Spå eller forstå» https://tidsskriftet.no/2018/05/medisin-og-tall/spa-eller-forsta Norsk eller engelsk utgave, og sette seg i grupper på 2-3 og diskutere om deres eget prosjekt handler om å Spå eller forstå (predict or explain), og så kommer jeg og foreleser fra kl 10
  Da får jeg en liten time til på å komme til hektene.
  
  Kursansvarlig svarer raskt: Hei! Det går bra. God bedring!

Kl 09:15: Det er enda verre.

Strategi 3: Skal jeg

1. prøve å få en kollega som har hørt presentasjonen før, til å kaste alt han har i hendene og gjøre en uforberedt versjon av min forelesning (som ledsages av en godt gjennomarbeidet ppt med flotte bilder, men med svært lite tekst på, og ikke noe manus, altså en skikkelig kjip oppgave, med store muligheter for at det vil fungere suboptimalt)?
2. bite tennene sammen, la det stå til og gjøre det (potensielt suboptimalt) selv?

Jeg velger løsning 2. Jeg vet at det er en diger parkeringsplass utenfor det nye Veterinærbygget, og tenker at bare jeg kommer meg dit, får parkert, og slipper å lete etter rommet, skal jeg klare en drøy times forelesning på autopilot.

Jeg pynter meg for å stå foran en forsamling (alltid!), vurderer en gang til om det er mulig å gjennomføre (tja, nei, nja, puster dypt, joda!), pakker PC og utstyr, og sender mail til kursansvarlig om å møte meg i resepsjonen en halvtime senere.

Men når jeg svinger inn foran Veterinærbygget og hele parkeringsplassen er full, til og med de dyre gjesteplassene, og jeg må kjøre opp til parkeringen bak klimaregulert planteforskning oppe ved kirka, enda mer forsinket og enda mer stressa, ja, da er tålegrensa nådd. Jeg tuter i bilen, tørker tårene, og vakler mismodig på løsgrusen ned bakken mot «Vet» i det friske vårværet. I løpet av de minuttene det tar, tørker imidlertid håpløsheten opp litt. Jeg puster dypt og møter kursansvarlig i resepsjonen. Dette går.

Men så kommer vi inn i rommet. Jeg er nesten to timer for sent ute, ute av balanse, og et drøyt dusin doktogradsstudenter kikker vennlig opp på meg. Det blir for mye! Før jeg rekker å si «regresjonsanalyse», begynner jeg å tute igjen.
(For en entre!!)

«I apologize», sier jeg (dette skal som kjent foregå på engelsk), «I have a migraine, and when you have a migraine, you also tend to be a bit depressed, and now, I couldn’t find a parking lot, so I started crying» (Flott! Denne entreen blir bare bedre og bedre!)

En vennlig doktorgradsstudent kommer bort til meg med et papirlommetørkle. Jeg snyter nesa og kobler opp PC-en mens jeg understreker at det ikke gjør noe å gråte på kontoret mitt, og at jeg ofte sier til folk at det er greit, men at det kanskje ikke er å anbefale å starte en forelesning foran en ukjent forsamling med å gråte (et råd det kan være vanskelig å se for seg, ja); la meg se, hvor kan jeg koble på iPad-en, ok, der er den på, altså, vi er her for å snakke om regresjon. Dette er modellen:

Den uemosjonelle regresjonsmodellen gir meg mental støtte og endelig gjenvinner jeg likevekten. Fra nå av går det på skinner, og jeg holder en engasjert og aktiviserende forelesning, akkurat slik jeg hadde planlagt.

Puh!

Bedre etterpå?

Grine, sier noen, andre kaller det å sipe
eller skrike, tute, ule, bælje, hyle, sutre, åååh,
samme hva du kaller det, men når du gjør det
kan du kanskje føle deg litt bedre etterpå.

Påstanden om at alt blir bedre av å gråte er jeg ikke helt enig i. Selv om jeg ikke er så redd for grining, takler ofte omverdenen det ikke så bra, og da føles det absolutt ikke bedre etterpå.

Derfor er det superviktig for meg å fortelle til studenter, kolleger og andre som gråter på kontoret mitt eller andre steder, at jeg er ikke redd for grining! Gråt så mye du vil foran meg!

Ja, gråt med ul og snøft,
det synes jeg er tøft,

sier Knutsen og Ludvigsen. Tja. Jeg vet ikke helt om jeg synes gråting verken er tøft eller bra, men jeg synes i hvert fall ikke det er dumt eller pinlig når andre gråter. Det bare ER. Et skuldertrekk på en skulder, et trygt eller trøstende klapp på en annen skulder, og frem med tørkepapir, tørke røde øyne, snyte seg og gå videre. Var det regresjonsanalyse vi skulle snakke om, sa du? Men alt avhenger som sagt av hvordan omverdenen reagerer.

Jeg var både litt oppgitt, flirfull og på grensa til stolt av meg selv da vi tok pause i forelesningen nede hos veterinærene, og jeg sto og diskuterte deltakernes forskningsprosjekter over en kaffekopp. De var veldig fine, alle sammen. Verken avvisende eller påtatt medfølende. Vi bare var sammen som om det var en helt vanlig dag, og det var det jo.

Mailen

Da jeg hadde takket for meg og kommet meg opp til mitt eget kontor, var jeg fortsatt litt oppgitt og flirfull. Jeg var fortsatt ganske stolt over hvordan jeg hadde hentet meg inn og klart å pense tankene over på det jeg hadde kommet for å gjøre. Og over at jeg hadde klart å gjennomføre på en god måte. Mine fantastiske kolleger applauderte fortellingen. (Innerst inne kjente jeg allikevel en uggen, liten gangende svimmelhet: Hadde dette egentlig gått så bra?)

Da plinget det inn en nydelig mail i innboksen:

Sent: 26. april 2022 14:08
To: Kathrine Frey Frøslie
Subject: Statistikkurs

Hei!
Tusen takk for en veldig fin forelesing i dag, det var veldig oppklarende. Jeg vil også få si tusen takk for at du viser følelser på en så likefrem måte. Jeg er en som av og til kan være redd for å gråte i upassende situasjoner. Etter å ha sett deg tørke tårene for deretter å holde tidenes beste forelesing i statistikk, er jeg litt mindre bekymret.

Beste hilsener fra XXX

Skal/Skal ikke?

Vi har alle dager der vi ikke vet om vi klarer det vi har satt oss fore, og om vi burde kaste inn håndkleet. Vurderingen Skal/Skal ikke er vanskelig når man ikke på forhånd vet forhånd hvor tålegrensa går. Av og til feilberegner vi og tråkker over, slik jeg åpenbart gjorde denne fine aprildagen. I stedet for å utsette meg selv for dette, kunne jeg blitt hjemme og beskyttet meg selv. Kanskje burde jeg det, for alt gikk på en måte så galt som det kunne gå. Men samtidig gikk det også så utrolig bra!

Grunnen til at det gikk så bra, var reaksjonene til dem rundt meg. Takk til alle de vennlige doktorgradsstudentene som konverserte utvungent med meg i pausa. Takk til de fantastiske kollegene mine og en ikke så overdrevent anonym psykologistudent i Bergen for debrief-samtaler som løftet gråten til nye refleksjonshøyder.

Og sist, men ikke minst: Tusen, tusen hjertelig takk til den modige og omsorgsfulle kursdeltakeren som satte seg ned og skrev mail til meg etterpå. Uten den mailen hadde jeg allikevel, innerst inne, hatt en nagende følelse av skam og av at jeg først og fremst hadde dummet meg ut, og denne historien hadde aldri kommet på trykk. Men hvis den var til nytte for kursdeltakeren, kan det hende den kan være til inspirasjon for flere.

Så lite katastrofalt kan det altså være å åpne en forelesning med å briste i gråt. Og så viktig kan en hyggelig mail være.
Så, til deg som noen ganger gråter, til deg som sender hyggelige mailer, og til deg som lar deg rive med og gjør begge deler: Du er ikke alene.

God Verdensdag for psykisk helse, alle sammen!