«Er du sikker på at dette kommer til å bli vellykket?»,
spurte mannen min skeptisk. Jeg hadde nettopp rekket opp store deler av Frekkvest enda en gang.
Første versjon ble rekket opp for åpent kamera. Vesten jeg hadde begynt å strikke for å illustrere begrepet sannsynlighet, var ikke bare litt rar, den var direkte stygg.
Etter vellykket opprekking, dykket jeg umiddelbart ned i garnlageret etter alternativt garn. Det var tynnere enn det jeg hadde rekket opp, så jeg måtte strikke ny prøvelapp, gjøre nye beregninger for masketall osv. Fargevalget falt på blåtoner denne gangen, inspirert av utsikten hjemme på Frei og her på Nesodden.
Deretter justerte jeg den statistiske algoritmen bak farger og striper*, og satte natert i gang på nytt. (Hrmf!)
*Jeg bestemte meg for å bruke vesten til å vise frem tre ulike statistiske modeller:
En der stripebredden var fast, men rekkefølgen på fargene ble bestemt av terningkast (høyre halvdel av bakstykket) og
en der fargene var i samme rekkefølge, men stripebredden ble bestemt av terningkast (venstre halvdel av bakstykket).
På forstykket er planen å kombinere tilfeldig stripebredde med tilfeldig farge. Joda, dette er ambisiøst, jeg vet det, men tenk så kult, når jeg kan sammenligne de tre modellene i ett og samme plagg! (Hoho!)
Terningene trillet og jeg strikket i vei, først med fast stripebredde.
Jeg la opp ekstra masker til brettekant (så ikke sidekanten skal rulle seg), felte av innbrettskanten (der de brede ermemansjettene skal strikkes på), sluttet å felle et godt stykke oppover (så det ikke skal bli en spiss tupp ytterst på skuldrene), strikk, strikk, strikk (gjeeesp! Kjedelig!!).
Da jeg var kommet til halsfellingen, hadde tvilen slått løvetannrot: Øh, dette blir da bare rart? Blir det ikke nå en slags fold på de «ermene»? Og en rar knekk midt på? (SKEPTISK!)
(Flere gode grunner til å være skeptisk: Jeg har jo ikke strikket en eneste vest siden 9. klasse, og den heklet jeg. Ikke ble den særlig vellykket, heller.) (Grublegruble!)
For sikkerhets skyld strikket jeg ferdig høyre side og begynte på venstre side før jeg bestemte meg. Jeg hadde i utgangspunktet tenkt at stripebredden skulle være enten 2 eller 4 omganger på venstre side, men etter noen runder så jeg at det ble for lite variasjon: Kjedelig! (Rekkopp!)
I stedet lar jeg nå stripebredden på venstre side dikteres direkte av terningkastet: 1-2-3-4-5 eller 6 omganger. (Flott!)
Men så var det den knekken på høyre side, da. Jeg har jo tenkt at dette skal bli en poncho-aktig sak med høy hals og kanter på øverste del av «ermene», men altså:
Nei, dette kommer ikke til å bli fint! (Æsj!)
Rykk tilbake til start!
Det var da jeg sto med et grillspyd fullt av garn og geipen nede på knærne at det famøse spørsmålet kom fra stolen på andre siden av stuabordet:
«Er du sikker på at dette kommer til å bli vellykket?»
Sikker, nei?!
For det første: Det sikreste en statistiker vet om, er «nesten sikkert», så det sier seg selv: Nei.
For det andre: Når jeg designer og lager ting for statistrikk, har jeg liten tid til å rekke opp, så det gjør jeg sjelden. Ergo er erfaringsdatabasen svært liten.
Opprekking er en sentral del av enhver strikkers liv, påstås det. Så hvorfor rekker jeg opp så sjelden? Den mest nærliggende årsaken er kanskje at jeg ikke egentlig er så glad i å strikke. Da er det desto mer pinefullt å rekke opp. Dessuten er målet med alle mine myke kreasjoner å formidle harde fakta.
For å klare å servere et tema på myk måte, må jeg
1) Velge et tema jeg synes er verdt å formidle; enten fordi jeg selv synes det er fryktelig spennende eller kult (ofte fordi jeg holder på å undervise det), eller fordi jeg ser at det er noe som få utenfor forskningsverdenen kjenner til, men som mange vil ha nytte av (fordi det vil gjøre det lettere å forstå nyhetene, medisinsk informasjon eller lignende).
2) Tenke ut en passende ullen illustrasjon (altså et strikketøy), enten inspirert av temaet selv (som appelsinsitteunderlaget), av forskningsresultater (koronaponchoen), av oppsummerende statistikk (fødselsstatistikkbabyteppe), eller den statistiske teorien (normalfordelingsskjerf).
3) Planlegge og designe strikketøyet (velge farger, garn, måle, telle, regne,…).
4) Strikke eller hekle det (mens jeg designer detaljene og noterer oppskrift underveis. Og tar bilder av progresjonen).
5) Dokumentere det ferdige resultatet med gode (nok) bilder til å vekke en viss oppsikt når folk scroller forbi.
6) Skrive selve blogginnlegget, så enkelt at det kan fremstå som venstrehåndsarbeid, men samtidig litt friskt i formen, og riktig (nok) fra et statistisk/forskningsmessig ståsted.
7) Velge og redigere bilder slik at hver bolk med tekst alltid har minst en del av et bilde i det samme skjermbildet når du leser på telefonen.
8) Dele det ferdige innlegget i egne kanaler, og snike det inn i aktuelle andre kanaler, som en trojansk hest. (Kanskje mer som en trojansk kjepphest, egentlig.)
Alt dette tar faktisk ganske mye tid, så hvis jeg i tillegg skulle rekke opp ofte, ville det ikke blitt mye statistrikk! I stedet grubler jeg fælt mye på forhånd, og bruker mye tid på forberedelser som kan forhindre opprekking, og som kan gjøres på tider og steder der det ikke er fysisk mulig å strikke. Ganske lurt, spør du meg!
Jeg har også vært utspekulert og pønsket ut mange ting som har vært uavhengig av perfekt passform, så da har jeg også unngått de største utfordringene.
Frekkvest derimot, det skal jo bli et brukandes plagg, så da må jeg gjøre noe jeg ikke kan, altså klesdesign, og det er jo ikke sikkert jeg får til på første forsøk.** For hvordan skulle jeg vite det, når jeg ikke har prøvd? (For å nesten sitere Pippi riktig.)
Så: Nå vet du som leser dette litt mer om hva som foregår bak kulissene mens jeg håper at du håper på siste nytt fra Statistikkefronten. 🙃🙂
Jeg kan i hvert fall love deg at Frekkvest, det blir det! Nesten sikkert!
**Åpenbart ikke, siden jeg allerede har rekket opp tre ganger.
