I Norge stengte samfunnet den 12. mars 2020. Resten kommer til å bli historie. Her kan du lese en bitteliten bit av den. Den handler om hvor fint det er å være sammen. Og om de fine kollegene mine.
Statistrikk bidrar med tre verk under overskriften Harde fakta i myke materialer, på utstillingen CoviDesign ved Greve Museum i Danmark. Dette er bakgrunnen for bidrag nummer to.
Harde fakta i myke materialer
Verk 2: Distansering, samhold og #altblirbrasitteunderlag
Det basale R-tallet, som beskriver smittsomheten til en sykdom slik den naturlig utvikler seg i et samfunn uten tiltak mot smitte, antas å være svært høyt for viruset SARS-CoV-2. Men heldigvis kan R-tallet manipuleres. Både sosial distansering og god håndhygiene krymper R-tallet.
Med slike tiltak blir det færre nye smittetilfeller per dag i et land eller et område. Da kan forskerne beregne hvor smittsom sykdommen er i samfunnet akkurat nå, med den innsatsen vi alle gjør for å forhindre smitte.
I Norge ble sosial distansering innført i hele landet 12. mars 2020. Skoler, universiteter, arbeidsplasser og restauranter stengte. I mange uker isolerte folk seg og jobbet fra hjemmene sine. Det gjorde kollegene mine og jeg også.
Vi er en gruppe med statistikere og bioinformatikere ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet, som jobber sammen og trives i hverandres selskap. Fra hjemmekontorene våre underviste vi over Teams og Zoom, skrev beregninger på byggeplast på stueveggen, hadde hjemmeskole for barna våre, var i karantene fordi familiemedlemmer jobbet i helsevesenet, eller diskuterte forskning på laks via telefon fra utekontoret i vår-skogen. Vi hadde også jevnlige kaffeavtaler på Teams, fordi vi savnet å være sammen og snakke og le.
Vi gjorde det for hverandre. Som fagpersoner med kompetanse om både virus og statistikken bak smittespredning, forstår vi hvorfor distansering var fornuftig. Allikevel var det slitsomt. For mennesker trives best sammen.
Selv brukte jeg kveldene hjemme foran fjernsynet til å strikke sitteunderlag til kollegene mine: Appelsinsitteunderlag til kolleger som underviser, og #altblirbrasitteunderlag i muntre regnbuefarger til de andre. Det var en fortrøstningsfull aktivitet. Savnet etter det normale ble erstattet med forventningen om å møtes igjen. Og med romslige, tovede sitteunderlag, kan vi møtes smittesikkert med god distanse utendørs, sitte godt og være sammen.
Gradvis fikk Norge kontroll over det første smitteutbruddet. Tiltakene virket, og R krøp under 1.
Landet åpnet litt etter litt, og en vakker sommerdag i juni kunne vi endelig møtes igjen.
