(I uke 38, 2016 er hver dag en bloggdag. Dette er dag 3.)
Hyggelig strikkestatistikk og fælt forskningstema.

Onsdagen startet i strålende høstvær, og jeg strikket meg som vanlig over fjorden. Nå håper jeg stjernegenseren min kan bli ferdig i løpet av helga, mens jeg er på strikkefestival i København. I så fall blir ringen sluttet: Stjernegenseren er nesten lik genseren fra den danske krimserien Forbrytelsen, jeg begynte å strikke den på vei til statistikk-konferanse i København, og nå avsluttes den på strikkefestival på samme sted. Strikking, statistikk og København smelter dermed sammen i en ullen treenighet.

Genseren har i så fall tatt meg litt over to måneder å strikke. Det føles raskt. Men er det egentlig det? Hvor lang tid bruker man egentlig på å strikke en genser? Det varierer selvsagt mye, både for en enkelt strikker, og fra person til person. Dessuten kommer det an på hvor stort plagget er, pinnetykkelsen, vanskelighetsgraden etc.

Men som alt annet som kan telles og måles, kan strikketid oppsummeres ved hjelp av statistikk. Jeg startet med meg selv. Dette er alle genserne jeg har strikket siden mars i fjor:

Johoo! Åtte ferdige og en nesten ferdig genser på 1 år og 7 måneder! Det betyr at strikkehastigheten er omtrent to måneder per genser. Altså er stjernegenseren gjennomført på fullstendig gjennomsnittlig tid, verken spesielt raskt, eller spesielt sakte. Det er greit å vite til neste genser.

Så spurte jeg på facebook. Der fikk jeg først til svar at det viktigste var å kose seg mens man strikker. Hehe. Jeg koser meg enda mer når jeg klarer å gjøre ferdig ting, så jeg lette frem tidligere tråder på strikkesida, og endte opp med 42 svar som kan oppsummeres slik:

Histogram og boksplott for hvor lang tid en strikker bruker på en genser.

Dette synes jeg var veldig oppklarende! Halvparten av dem som svarte på dette bruker maks to uker på en genser, og en fjerdedel bruker over to måneder. Om dette er representativt for alle de 43 prosentene av norske kvinner som strikker (les mer om de 43% på forskning.no) vet jeg ikke, men jeg føler meg i hvert fall i godt selskap i denne gjengen. Takk for alle svar!

Onsdag, del 2:
Jeg lurte lenge på om jeg kunne skrive om dagens viktigste møte. Det handler om omskjæring av jenter. Men temaet er for viktig til å la være. Jeg valgte derfor å dele dagen i to deler. Resten av dette innlegget handler om omskjæringsprosjektet, og du velger selv om du vil lese videre.

Jeg hørte om omskjæring for første gang da jeg var 26 år og nyutdannet statistiker på Folkehelsa. Detaljer og enkelthistorier ble nøkternt presentert på et forskningsmøte av forsker Siri Vangen. Jeg var rystet. Det har heldigvis vært flere gjennombrudd i kampen mot omskjæring de siste årene, men praksisen med å skjære i stykker jenters kjønnsorganer foregår fortsatt.

Forskningsprosjektet vi diskuterte i dag handler om jenter som har blitt lemlestet og deretter sydd sammen, så de naturlige åpningene for urinrør og skjede er helt eller delvis dekket av en hudfold.

Kvinner som har blitt utsatt for dette får varierende behandling i ettertid, også i forbindelse med graviditet, og ingen vet hva som er det beste å gjøre. Hvis hudfolden ikke er åpnet eller fjernet før graviditeten, vet man ikke om det rutinemessig bør gjøres så tidlig som mulig under graviditeten, eller om man bør vente til fødselen er i gang. Målet for studien er å finne ut hva av dette som gir minst mulig komplikasjoner i forbindelse med fødselen.

For å finne ut av det, trengs andre statistiske analyser enn det vi vanligvis bruker når vi forsker på hvilken behandling som er best. Vanligvis vil vi trekke lodd om hvilke pasienter som skal få hvilken behandling, og så sammenligne gruppene etterpå. I omskjæringsprosjektet trekkes det ikke lodd, og derfor er det mange ting som kan påvirke hvorfor noen kvinner har fått en behandling, og andre har fått en annen behandling. Dette må det tas hensyn til når kvinnene skal sammenlignes.

Vi skal finne frem til et riktigst mulig svar på hvilken behandling som bør gis. Vi håper at prosjektet både skal gi bedre helsetilbud til kvinner, og at det skal tiltrekke seg oppmerksomhet i og utenfor forskningsmiljøer.

Jo flere overskrifter, jo mer publisitet, og jo flere som engasjerer seg i dette, jo fortere kan vi nå målet om at ingen jenter skal omskjæres.