«Husk:», sier strikkedamene, «det viktigste er å KOSE seg med strikkingen.»
«Noen ganger synes jeg det er deilig å rekke opp», sier de, «for da varer garnet lenger!»
«????», sier jeg. Det er jo perverst!
Grunnleggeren av Statistrikk kjeder seg nemlig så fort av strikking at hun bare unntaksvis orker å grave frem inspirasjon til å strikke den andre sokken. Til gjengjeld er statistisk tankegang, statistikkundervisning og forskning som kollegene mine eller jeg gjør en grenseløs inspirasjonskilde til strikkeprosjekter. Når jeg lærer noe kult eller viktig jeg synes at folk burde få muligheten til å vite mer om, blir hjernen som en popcornpopper av rare eller vakre strikke- og hekledesign. Det jeg lager skal vekke nysgjerrighet eller oppmerksomhet, så jeg kan fortelle om det kule og viktige.
Selve strikkeprosessen er jeg direkte uinteressert i. Den er en kjedelig transportetappe mellom idé og ferdig produkt. Og fordi jeg har så mange idéer å strikke, har jeg ikke tid til å rekke opp. Det må bli perfekt på første forsøk.
Så da jeg bestemte meg for å strikke det statistiske begrepet relativ frekvens ved å kaste terning, gjorde jeg en sjeldent solid planlegging. Jeg diskuterte konsept og navn med kolleger (gøy), valgte farger (gøyere), tenkte ut terningkastalgoritmen (altså mønsteret . Morsomt og utfordrende), kjøpte garn (hoho! Best!), nøstet opp 9 hesper med Blåne pelsullgarn (gørrkjedelig, men gjørbart fordi vi så tv samtidig), strikket prøvelapp (hrmf), strikket en prøvelapp til (*stønn*), tovet den ene (ooh! Spennende!), målte, telte og tenkte.
Så pakket jeg pinne 7 og 9 nøster Blåne og satte avgårde til formidlingskonferanse i Rotterdam.
Fargene er så nydelig samstemte når de ligger etterhverandre i rogbif-rekkefølge, prøvelappene er så pene, og de første dagene trillet jeg terning og strikket lojalt og iherdig på den romslige, stripete vest/ponchohybriden som kollegaen min allerede hadde døpt «frekkvest». Tvilen ble imidlertid sådd allerede etter stripe 3: «Eh, *blir* dette egentlig fint? Njæh, det går seg nok til.»
Fire dager senere var fiaskoen et faktum: Når terningen bestemmer rekkefølge og stripebredde for 9 farger med 6 ulike stripebredder, blir det bare stygt. Fargeharmonien forsvinner, rytmen i stripene er borte. Æsj.
Jeg kjente meg som et barnehagebarn som leker med plastelina for første gang, og som plutselig sitter der med en brun klump med tynne rosa, hvite eller blå striper knadd inn i leira.
Den stokastiske prosessen* jeg hadde definert for å generere mønsteret, var for komplisert. For at dette skal fungere i praksis, må det nok enten være færre farger, mindre fargekontraster eller færre stripebreddevalg. Kort sagt: mindre variasjon.
Her var det bare å bite i seg prinsippene og rekke opp. Men det skulle i hvert fall ikke skje forgjeves: Opprekkingsvideo må til!
Første klipp ble like mislykket som frekkvestforsøket, for jeg rekker opp så sjelden at jeg hadde glemt at man må ta ut pinnen først.
Tommel ned-videoen føltes påtrengende nødvendig etter et par utidige støtteerklæringer fra gode venner på chat, «Jeg synes ikke det så så ille ut, jeg?» Pføy! Stygt, sier jeg! Ikke prøv dere!
Så glemte jeg å trykke på opptaksknappen, så jeg rekket opp halve greia før jeg så feilen. (Men tatt i betraktning at resten av opprekkingen tar over fire minutter i dobbel hastighet, er det kanskje like greit!)
Nå lurer jeg fælt: Hva mener DU om opprekking? Skjer det? Hvor ofte? (Er du kanskje en av de perverse? 😬) Skriv ditt hjerte tomt om opprekkingens gleder og sorger og legg gjerne ved bildebevis!
*En presis, men unødvendig komplisert måte å si «måten jeg brukte terninger til å bestemme farger og stiper på».
Vedlegg
Uff. Jeg er totalt enig med dig optrævling (opprekning – gøyt ord det!) er ikke godt. Jeg gør det kun hvis jeg ser en fejl, jeg ikke kan leve med. Men jeg har det præcis som dig: ideerne og det færdige produkt er det, der er strikningens (og hæklingens) kærne.
Min blå sweater – den trævlede jeg op i en uendelighed. Først var det opskriften, der var gal, Så havde jeg ikke garn nok – det var udgået. Til sidst forlængede jeg ærmer og bul med Fibonacci-rækker i mørkere blåt. Den er færdig i forhold til billedet her … men ærmerne er for korte. Så jeg mangler stadig at trævle ribkanten på ærmerne op og forlænge med to mønstre mere … men det må vente til det bliver koldt igen! (Jeg har forsøgt at tilføje et billede.)
Men jeg synes det er fint at du skriver om dine fiaskoer også. Og jeg glæder mig allerede til at se, hvilke variabler, du ændrer på for at få projektet til at lykkes. Og herligt at se en så effektiv måde at trævle op på. Den vil jeg huske, hvis jeg (forhåbentligt ikke) får brug for det.
Statistik er sjovt – så langt jeg fatter det, så jeg nyder din blog og dine fortællinger, der gør det let for mig at følge med en bid længere.
Haha, jeg ser det for meg, hele det blå marerittet! Du har min dypeste medfølelse. (Det verste er at jeg på dine vegne kjenner trangen til å gjøre den ferdig på trass – tvers over landegrensene 😀 – i overkant empatisk der, kanskje.)
Og takk for at du følger med en bit lenger, og at du forteller meg det. Det gjør hele bloggprosjektet verdt arbeidet! 😘
Må jeg rekke opp? Sa jeg
De må du vel! Sa mor. (for 45 år siden og frem til i dag) Så jeg rekker opp når jeg ikke er fornøyd, men jeg strikker plagg som skal brukes, og da er feil irriterende.
Liker det dårlig, men liker dårlige plagg enda mindre. Jeg må innrømme at jeg har en halvstrikket jakke i Sisu på pinne 3 liggende, jeg hadde telt feil på opplegget og lagt opp 50 masker for mye. Da kjøpte jeg nytt garn og begynte på nytt. Den blir rekket opp når motet kommer tilbake og garnbehovet melder seg. Kast sier mannen. Ikke enda, sier jeg.
Dette var en nærmest poetisk beskrivelse av opprekkingsutfordringene. Takk! Og lykke til med Sisu-spetakkelet. (Jeg er enig med mannen din. Eller gi det eventuelt bort til noen som kan ha det moro med trevlene!)